Norge reiste kjerringa etter Island-tapet i helga. 6-0 viser at vi har mer å melde enn det vi viste på Sagaøya. Overbevisende siffer og mye godt angrepsspill. Men det skal nevnes at vi møtte et langt svakere ungarsk lag, som ikke kom til Nadderud for å vinne, men for å begrense nederlaget.
Norge stiller i en 4-5-1 formasjon og angriper med nesten hele laget ettersom det viser seg at ungarerne ligger langt bakpå,og ikke er interessert i å kjøre frem mange selv når de muligheten. Etter Island-kampen har det vært reist kritikk mot landslaget for manglende struktur og plan i spillet. Det er ikke en rimelig kritikk ut fra dagens kamp. Når motstanderen ligger lavt og venter med 10 spillere må man spille på flere strenger. Jentene variertet med spill gjennom midtbanen og lange pasninger. Bevegelsene, kreativiteten og evnen til å snu spillet raskt kunne vært bedre. Presisjonen også. Men de løser oppgaven. Det skapes mange gjennombrudd, sjanser, og det scores seks mål.
Men banens store spiller, Solfrid Andersen Dahle, har ikke spilt fast på landslaget. Og midstopperen fra Trondheims-Ørn var i dag et viktig angrepsvåpen. Hun har en fabelaktig langpasningsfot. Ikke baller som ender i hodedueller der andreballen blir avgjørende. Men langspasninger som dupper ned i bakrommet rett på læret til medspillere på løp. (Oppgaven ble noe enklere av ungarernes tempoproblemer men likevel..).
Det blir langt enklere å lykkes gjennom midtbanen når man kan variere med å true bakrom med presise langpasninger. Det kunne man i dag, takket være Andersen Dahles comeback i startoppstillingen.
Gitt dette, samt en svak motstander, så skal jeg ikke dømme om hvem som har rett om landslagets struktur. Men i dag hadde de alt de trengte og vel så det. Da er varen levert. Og alle vi som var der fikk mye å glede oss over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar