Hva slags trenere trenger fotballen? Fotball og ledelse del 3

Etter de to tidligere innleggene om fotball og ledelse (Ut med fotballprofessorene - Inn med lederne samt Knus Brølekulturen) følger her del 3 i denne serien.

Hva slags trenere trenger fotball-Norge?

En viktig del av svaret ligger her: 52 spillere som debuterte på aldersbestemte landslag som 16-åringer ble spurt: "Hva kjennetenger de/den trenerne/treneren som har betydd mest for deg i din utvikling som fotballspiller fra 6-16 år?"

Svarene er tidligere bare referert i foredrag, men publiseres nå her. De burde gi breddeavdelingen i Fotballforbundet noe å tenke på.

Stig Winsnes og Jan Roar Saltvik gjennomførte en interessant spørreundersøkelse blant 52 gutter som debuterte på aldersbestemte landslag som 16-åringer. Blant de spurte er profiler som Per Ciljan Skjelbred, Jesper Mathisen og Ruben Yttergård Jensen. Ett av spørsmålene var: Hva kjennetegner de/den trenerne/treneren som har betydd mest for deg i din utvikling som fotballspiller fra 6-16 år?

Winsnes og Saltvik har oppsummert svarene i følgende punkter:

• Stabile trenere/ledere over tid
• Trenere/ledere som bidro til godt humør og kameratskap
• Artige treninger/mye spill
• Seriøst og ordentlig

Noe av det mest interessante med dette er hvor mye de ikke-faglige faktorene betyr. Det vil si generelle faktorer som er knyttet til ledelse, trygghet og atmosfære. Det rent fotballfaglige kommer først og fremst inn i det siste punktet "Seriøst og ordentlig." Man kan også tolke det slik at "artige treninger/mye spill" kommer av det fotballfaglige nivået hos trenerne, men det er neppe en forutsetning for å oppfylle dette.
I hvilken grad reflekteres dette i Fotballforbundets trenerutdanning? I hvilken grad utvikler utdanningen trenere på alle nivå som kan leve opp til slike kjennetegn?

Ja, trenere skal kunne instruere i innsidepasninger, halvtliggende vristspark og treningspedagogikk. Men uten god ledelse fra en trener vil alltid mye fotballfaglig kompetanse gå til spille. Fordi dårlig lederskap alltid vil redusere trenerens autoritet, læringsmiljøet i gruppen og/eller spillernes motivasjon. Som oftest alle på en gang.

Fotballfaglig kompetanse kombinert med dårlig ledelse er som å øse en båt som lekker. Kontinuerlig tap av effekt i forhold til investert innsats.

De 52 spillerne var alle blant landets beste 16-åringer. De er ikke nødvendigvis representative for alle. Men hva hadde tyngdepunktet i svarene vært hvis du hadde spurt resten, de hundre tusenvis av andre? Hvor av de fleste sluttet i nettopp denne perioden som spørsmålet gjelder? Kanskje hadde svarene deres ikke vært så forskjellige. Det er uansett ingen dristig påstand at vektlegging av ikke fotball-faglige elementer ville være minst like viktige eller enda viktigere hos de øvrige, de som utgjør bredden.

Med andre ord: Enten man spør topp eller bredde så vil de viktigste kjennetegn hos de trenere og ledere som betyr mest for unge fotballspillere, ha en overvekt av ikke-fotballfaglige faktorer.

Det er ikke overraskende. Det er intuitivt riktig og allmenn menneskekunnskap.

I tillegg til de kursene jeg selv har deltatt på, har jeg gjennom mange år lest mye av det som er skrevet fra forbundet om utdanning og om utvikling av barne- og ungdomsfotballen. For å si det forsiktig: Jeg tror NFF har mye å lære av svarene fra 52 spillere med mye erfaring.

Hva så? Hvordan bygge en trenerutdanning hvor fotballfaglig kunnskap og ledelse utfyller og gjensidig styrker hverandre?

Jeg argumenterer ikke for å slakke på kravene til fotballfaglig kompetanse. Selv om det alltid er et spørsmål om prioriteringer og bruk av tid på dyrebare kurstimer. Det betyr nok noen kompromisser. Jeg mener heller ikke at man alltid kan utdanne mennesker til gode ledere. Jeg argumenterer for at alle nivå i trenerutdanningen bør stimulere til diskusjon hos deltakerne, om trenerrollen, om ledelsesutfordringer og dilemmaer som mange vil møte og stimulere til modning og refleksjon i lederrollen.

Ikke for å nedtone fotballkompetansen, men for å få maksimal effekt - i form av at trenerens kompetanse transformeres til ferdigheter hos spillere og prestasjonsgruppe.

Jeg tror mange har gjort den erfaring med trenerkurs i kretsene, at mange av de mest interessante og lærerike sekvensene oppsto når kurslederne sporet litt av fra kursmanualen. Åpnet for diskusjon om konkrete eksempler og dilemmaer, gjerne selvopplevde historier fra ledere eller deltakere. Som ble gjenstand for diskusjon og meningsutveksling.

Hva gjorde jeg når laget nådde finalen og presset økte for å toppe laget? Hva gjør du når den beste spilleren dropper treninger og egentlig skulle vært satt på benken i de avgjørende sluttspillkampene? Hvordan får man autoritet, hvoran mister man den? Hva når fedrene ringer og er misfornøyd med at gutten/jenta spiller for lite? Hvordan forholde seg til en trenergruppe og foreldregruppe med helt ulike ambisjoner og meninger? Hvordan kommuniseres et laguttak? Hvordan rydde opp når du selv har gått over streken? Når irettesetter man for åpen scene og når tar man spilleren til side? Og ikke minst, hvordan lede en gruppe tenåringer med totalt ulik motivasjon og ambisjonsnivå, skape trivsel og sørge for at alle blir med lengst mulig?

Det fins mye kompetanse på ledelse i vårt lille land. Både fotballspesifikk og generell. Både faglig kompetanse og erfaringsbasert fra fotball. I hvilken grad benyttes den? Kan den utnyttes mer  - for å få maksimalt ut av trenerne som hver eneste kveld arbeider i felten?