Viser til innlegget om fotball og ledelse 19. januar. Der siterte jeg kort Øyvind Kvalnes sin artikkel i magasinet Fotballtreneren. Den er imidlertid så viktig og presis at jeg har bedt om forfatterens tillatelse til å gjengi den i sin helhet. Her er den. Dette bør leses av alle trenere og ledere i fotballen, både i bredde og elite.
KNUS BRØLEKULTUREN!
The beast in me
Is caged by frail and fragile bonds
Restless by day and by night
Rants and rages at the stars
God help the beast in me
Nick Lowe[i]
Norsk fotball kommer seg ikke opp på internasjonalt toppnivå igjen før det tas et endelig oppgjør med brølekulturen blant trenerne. Omveltningen er nødvendig både på bredde- og elitenivå. Spillerne utvikler ikke de nødvendige ferdighetene ved å ha rabiate skrikhalser springende langs sidelinjen. Det er til en stor grad den slags trenere de i dag blir utsatt for her i landet, helt fra de er små. Treneren er han hissige, intense fyren som hytter med neven og skriker opp hver gang de gjør en feil ute på banen. Han er mannen med den notorisk korte lunta. Spillerne kan kjenne falkeblikket hans på seg hele tiden, og vet at det bare skal en liten glipp til før de konfronteres med hans iltre temperament. Derfor er det best å gjøre akkurat det du får beskjed om, verken mer eller mindre. Da får du kanskje fred. Styr unna det kreative og dristige, ikke prøv på det briljante og uventede hælsparket, slå for all del ikke en pasning som er lengre eller kortere enn den som treneren har bestilt. Dette er beskjedene som innprentes i unge spillere innen en brølekultur. De vet at ulydighet og tabber møtes med kjeft og overhøvling. En slik læringskultur kan ikke gi grobunn for annet enn middelmådige prestasjoner.
Målløs
En norsk topptrener innrømmer at han ikke kan snu ryggen til en trening uten at det går ut over intensiteten ute på feltet, på konsentrasjonen til spillerne. ”De er så vant til at jeg eller en av assistentene følger med på alt de gjør. Og de forventer at vi skriker til hvis det begynner å bli slapt. Og de blir faktisk slurvete og sløve når vi ser en annen vei.” Det er til å bli helt målløs av! Null mål til det norske laget! Er ikke norske toppspillere kommet lenger enn at de må ha trenerens blikk på seg hele tiden for å prestere? Er det frykten for å få en skyllebøtte som motiverer dem til å være skjerpet på trening? I så fall kan en ikke forvente store ting fra dem. Da mangler de den grunnleggende selvstendigheten og autonomien som preger utøvere på høyt internasjonalt nivå innen fotball så vel som andre idretter.
Marit Breivik forteller at hun kunne komme for seint til trening, og oppleve at spillerne hadde satt i gang uten henne. De var ikke avhengige av en trener som kommanderte dem omkring. I enkelte landskamper lot hun spillerne få ansvaret for å legge taktikken og sette sammen laget. De klarte de på utmerket vis. Spillerne trivdes og blomstret med ansvaret. Er det ikke en slik holdning vi bør forvente å finne hos toppspillere i fotball også? Selvsagt, men det vil ta lang tid før vi er der. Det må en holdningsendring til. Brølekulturen må knuses en gang for alle, på aldersbestemt nivå og videre oppover. Etter en tid vil vi da kunne se norske fotballspillere som senker skuldrene og gjør briljante, uventede ting.
Aktør eller brikke
Den norske pedagogen Roald Nygård lanserte for noen år siden begrepsparet brikke – aktør for å skildre to alternative selvforståelser blant mennesker.[ii] En brikke betrakter seg selv som styrt av andre, med minimal innflytelse på sin egen tilværelse. Brikken liker ikke å få ansvar, men kan lojalt komme til å gjøre akkurat det den får beskjed om. Ikke mer, ikke mindre enn det. Når oppdraget er utført, venter brikken bare på neste instruks. Aktøren, derimot, ser seg selv som et fritt og selvstyrt individ, med en stor grad av ansvar for egne handlinger. En aktør forventes å bli tatt med på råd når viktige ting som angår ham selv skal avgjøres. Han kommer gjerne med innspill og ideer, og har en åpen dialog med omgivelsene sine. Slik er han med på å forme sitt eget handlingsrom.
Aktørtenkningen har røtter tilbake til antikken og Aristoteles. I følge den greske tenkeren virker mennesket på sitt aller ypperste når det får være med på å forme sine egne livsbetingelser og sin praksis. Det er selve grunnlaget for å leve et godt liv og virkeliggjøre sine muligheter.
Brølekulturen innen norsk fotball har avlet spillere som betrakter seg selv som brikker. Dette skjer samtidig som de beste spillerne i topplandene utvikler en aktørmentalitet. Se på kreativiteten når spillerne i Barcelona og Arsenal slår seg løs! De angriper på måter som det blir stadig vanskeligere å gardere seg mot, siden det er umulig å forutse hvor den neste veggen settes opp eller det neste gjennombruddsløpet kommer. De overrasker trenerne sine like mye som motstandere og tilskuere. Dette er aktørkultur på høyt nivå.
Aktører og brikker formes i ung alder. Derfor er det avgjørende hva slags pedagogikk barn blir møtt med når de melder seg til trening i spillet som de elsker. En person som får brikkebehandling fra han er guttunge, vil ha vanskelig for å omstille seg til aktørmodus i voksen alder, om han skulle være så heldig å inviteres inn i en aktørkultur.
Brikkenes brøl
Folk som er blitt vant til å bli behandlet som brikker, kan protestere når de plutselig møtes med en annen holdning. Dette fikk Drillo erfare i sin periode i engelsk fotball. Wimbledon hadde nettopp tapt 3 -0 mot Everton, og spilt en elendig kamp. I garderoben etterpå sa Drillo at det ikke var mer å si om saken nå. Fadesen skulle analyseres på spillermøtet dagen etter. Da kom brikkenes brøl! Spillerne fant seg ikke i dette. ”Nå skal du piske oss!”, krevde de, og nektet å gå hjem før de hadde fått en ordentlig overhøvling av sjefen. Helst skulle han henge ut en eller to spiller som hadde vært spesielt udugelige, og skrike skjellsord opp i ansiktene deres. Det forplikter å være trener i en brølekultur.
Arsene Wenger er den topptreneren som trolig har kommet lengst i å fjerne seg fra denne tradisjonelle brøle- og brikkekulturen innen fotballen. I et intervju uttalte han nylig:
The common denominator of successful teams is that the players are intelligent. That does not always mean educated. They can analyse a problem and find a solution. The common denominator in a top level person is that they can objectively assess their performance.[iii]
Det er altså ikke treneren som er hovedperson når en prestasjon skal evalueres. Spilleren selv befinner seg i sentrum, og kan komme med vurderinger av hva han kan være tilfreds med, og hvilke egenskaper han trenger å forsterke. Treneren blir en tilrettelegger for intelligente og selvstendige personer, og ikke en general som brøler ut sine ordre og kommer med mishagsytringer når det butter imot.
Det feilbarlige menneske
Det er menneskelig å gjøre feil. Læring og utvikling skjer gjerne gjennom at vi får anledning til å prøve ut ting, som noen ganger funker, andre ganger ikke. Spesielt målvakter og forsvarere må kunne leve med at feilene deres er veldig synlige og konsekvensrike. Det er en del av spillet, men det må læres og innøves. En god pedagog ved dette, og gir spillerne tid til å komme inn i rollen.
Høyrebacken er en talentfull juniorspiller som har fått veldig mye ansvar i ung alder, siden et par veteraner er skadet. Han gjør tingene sine godt, men i en viktig seriekamp kommer den store fadesen. Etter en corner er han blitt stående ved venstre stolpe. Det kommer et nytt, lavt innlegg. En enkel klarering er det som skal til, men unggutten er stresset og smeller ballen i hodet på en motspiller. Den triller over målstreken. Det står 0 -1, etter noe som nærmest må betegnes som et selvmål.
I pausen får spilleren en skyllebøtte fra treneren. Hva tenkte du på? Er du helt dum? Hvordan kunne du svikte sånn i en viktig kamp, din idiot? Skjerp deg, eller så er du ute av laget! Dette er den sensurerte og snille versjonen av ordene som spyttes ut mot ham. Spilleren krymper seg og ber lavmælt om unnskyld.
Hva er det som får en trener til høylydt å skjelle ut en ung spiller som nettopp har gjort en tabbe? Tror han at skrik, banning og trusler er det som skal til for å gjøre spilleren bedre? Er det frykten for avstraffelse som skal få spilleren til å skjerpe seg neste gang? Dette er primitiv behaviorisme, et grunnsyn som ikke makter å få frem det ypperste i mennesker. Det kan fungere i dressur av hunder og hester, men ikke som læringsprinsipp for fotballspillere på aller høyeste nivå.
Temperament og konkurranse
Er det mulig å få fotballtrenere til å legge om til en mer sindig og behersket lederstil? Vil ikke det bety at de må slipe vekk den intense viljen til å vinne? Ingen vil vel ha en kopi av tafatte Sven Göran Eriksson som trener for sitt lag. I sin tid som landslagstrener for England provoserte den mannen mange med sine tilsynelatende uengasjerte miner fra benken. Det virket som om han vant og tapte med samme uberørte og passive sinn. Spillerne så ut til å bli smittet av melankolien hans. Det kunne ikke bli noe stort ut av det. Må vi ikke bare akseptere at vinnerne er de som viser glød og temperament, at det er de som klarer å få det beste ut av spillerne?
Det er en misforståelse at bare de mest høylydte og temperamentsfulle bryr seg om resultatet. Vinnerinstinktet kan være lite sterkt i en lavmælt Drillo, Jönsson eller Wenger. Den engelske fotballkulturen var ikke moden for en behersket landslagstrener. Det er en viktig grunn til at nasjonens landslag har stått i stampe i flere tiår.
Når vi tolker uttrykket til en trener, kan sammenhengen være avgjørende for hvilken mening vi tillegger det vi ser. Tenk deg at du ser TV-bilder av en passiv trener på benken under kamp. Du får beskjed om opptaket er gjort et kvarter før slutt, mens motstanderlaget leder med ett mål. Da er det nærliggende å tolke uttrykket som tegn på likegyldighet og manglende engasjement. Hvorfor reiser han seg ikke opp og griper inn i hendelsene ute på banen? Kikk på de samme bildene under en helt annen forutsetning: Dette er treneren til et lag som leder 1- 0 rett før slutt. Hvilken forskjell det gjør for tolkningen! Her har vi en trener som viser sinnsro og ikke tar unødig av i medgang.
Den norske fotballen må lære at en hissig trener ikke nødvendigvis er den som har det sterkeste vinnerinstinktet. Vi må bli vant til at dyktige trenere kan være rolige og beherskede, og at de legger ansvaret for å snu motgang til medgang på spillerne sine. De skal ikke piskes til aksjon, men finne indre styrke og stolthet til å gjøre noe med situasjonen. Da kan vi begynne å utvikle fotballspillere som er aktører, også her i landet.
Stoiske forbilder
Arsene Wenger har høye ambisjoner for sitt eget arbeid som fotballtrener. Ikke bare skal han vinne titler med Arsenal, det skal gjøres med stil og verdighet: ”I believe the target of anything in life should be to do it so well that it becomes an art.”[iv] Er det tenkelig at en norsk fotballtrener uttaler noe lignende i et intervju om trenergjerningen? Neppe. Og det er trist, fordi den som tar mål av seg å skape kunst, har sterke grunner til å utvikle aktører. Han trenger å mobilisere de aller beste kreftene i mennesket, dem som gjør det mulig å få til fabelaktige ting sammen.
Den typiske norske fotballtreneren er forholdsvis ung, energisk og temperamentsfull. Inntil helt nylig var han spiller selv. Det lyser vinnervilje av ham, men han strever med å skjule frustrasjonen sin i motgang. Da sitter skjellsordene løst, og folk rundt ham trår varsomt.
Hvor er alternativene? Heldigvis har det kommet til noen sindige og stoiske svensker, som står nærmere Wenger i sin tilnærming til fotball. De klarer å holde hodet kaldt selv når det stormer, og betrakter ikke frykt som det viktigste virkemiddelet for å skape gode fotballag. Det er slike trenere som kan utvikle aktørkulturer, miljøer hvor spillerne inkluderes i arbeidet med spillestil og strategier. Mennesker vokser på å få være med å forme sitt eget handlingsrom. Derfor bør det være et felles mål for alle som bryr seg om fremtiden til norsk fotball å knuse brølekulturen, både i toppklubbene og helt nede på grasrota. Det er forstemmende å spasere forbi et treningsfelt eller en kamp på lilleputtnivå, og se de blodskutte brølerne i aksjon. Hva er det de skriker for? Tror de virkelig at det hjelper? De vil gjøre seg selv og spillerne sine en stor tjeneste ved å legge om stilen, eller overlate ansvaret til folk som er i besittelse av sinnsro og klokskap.
Øyvind Kvalnes
Filosof
Filosof og forfatter Øyvind Kvalnes har tidligere skrevet om fotball i boken Målvaktfilosofi, Font Forlag 2007. Samme år mottok han den prestisjetunge prisen The Golden Glove for innsatsen med å fremme målvaktenes status. Han har vært engasjert av Norges Fotballforbund til å holde kurs for topptrenere om ledelse og involvering, sammen med Liv Hemmestad fra Olympiatoppen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar