Ut med fotballprofessorene - Inn med lederne?

Gjennombrudd eller ballbesittelse? Sone eller markering? Individuelle ferdigheter eller kollektiv organisering? Fotball-Norge svir av mye energi på fotballfaglige spørsmål. Men fotballens hovedproblem er mangel på respekt for ledelse som selvstendig kompetanse.

For hva hjelper det om en trener kan alt om fotball, men ikke evner å få respekt hos spillerne? Hva hjelper det om falkeblikket analyserer spillets gang og diagnose og medisin er riktig, men treneren ikke evner å formidle så spillerne lærer og forstår hva de skal gjøre? Hva er det som teller aller mest for at en klubb lykkes?

Jeg er en av nerdene som liker å fordype meg i fotballfaglige diskusjoner, og jeg anser dem som viktige. Likevel: Fotballens hovedproblem er mangelen på ledelse, og mangel på respekt for ledelse som selvstendig kompetanse. Det er i grunnen snedig, siden fotballen (den lagidretten der så mange som 11 aktører jobber sammen) stiller langt større krav til samhandling enn de aller fleste andre idretter,

Midtbanedirigent, sjefen i forsvarsrekka, ledertype. Ord vi bruker hele tida om spillertypene på banen. Hvorfor er det så lite fokus på ledelse som kompetanse i fotballlen for øvrig? Hvordan ledes spillere til å lykkes? Hvordan drives et lag og en klubb til suksess?

Alex Ferguson er inne på noe av dette i sin biografi. Han undrer seg over hvordan fotballfaglige faktorer overskygger andre avgjørende faktorer når lagets prestasjoner skal forklares:

"Når de som kritiserer spillestilen vår legger fream sine teorier om vhilke egenskaper som hever visse lag over andre, synes jeg alltid at det er festlig å se hvor ivrige de er etter å nærmest utelukkende vektlegge tekniske og taktiske sammenligninger. Ofte diskuterer de fotball i helt abstrakte termer og overser virkeligheten, nemlig at fotball spilles av skapninger av kjøtt og blod og følelser.

Taktikk er viktig, men kan aldri vinne fotballkamper. De beste lagene skiller seg ut fordi de er et lag, fordi de individuelle spillerne har blitt så samkjørt at laget fungerer i en ånd. Det finnes en gjensidig støtte blant spillerne, noe som gjør dem i stand til å dra nytte av styrker og kompensere for svakheter. De er avhengige av hverandre, stoler på hverandre.

En manager bør fremkalle en slik enhetsfølelse. Han bør skape et bånd mellom spillerne og mellom dem og ham selv som hever innsatsen til høyder som var utenkelige da de begynte som atskilte individer. Manchester Uniteds lag i 1999 hadde talenter så det monnet, men det var ingenting jeg beundret så mye eller verdsatte så høyt hos dem som lagmoralen."

(Alex Ferguson, Mitt liv og min karriere, s 382,
Tar med hele sitatet fordi den siste delen på en sjarmerende måte viser Fergusons hang til å fremheve seg selv, indirekte og utilslørt på samme tid)

Treneren er en av flere ledere i en klubb. En av de viktigste. Min erfaring med NFFs trenerutdanning begrenser seg til aktivitetslederkurs og Trener 1-kurs. Så langt jeg erfarer er det ganske illustrerende for NFFs treneropplæring at de har to ulike utdanningsretninger, som benevnes hhv trenerkurs og lederkurs. Det er naturlig å ha ulike kurs for ulike roller, og bra at forbundet har kurs for lagledere og klubbledere. Men begrepene illustrerer et poeng: NFF ser i liten grad på trenere som ledere. Sagt på en annen måte: Verdien av ledelseskompetanse blir nedvurdert i Fotball-Norge. Trenerne utdannes i fotball og fotballpedagogikk, ikke til å lede mennesker til resultater.

Det er ulike krav til en trener i barne- og ungdomsfotballen i forhold til toppfotballen. Men behersker du ikke lederrollen i møte med 20 unge spillere så vil du neppe lykkes, selv med hodet fullt av fotballkompetanse.

Filosof og forfatter Øyvind Kvalnes skrev i 2009 en artikkel i Fotballtreneren med tittelen "Knus Brølekulturen." Her peker han på mangel på elementære ledelsesferdigheter blant norske trenere. Spesielt peker han på en brølekultur der spillerne nærmest skal dirigeres og piskes i stedet for å utvikle trygghet og selvstendighet til selv å utvikle seg og ta egne valg. Noen utvalgte sitater:

"Det er til en stor grad den slags trenere de i dag blir utsatt for her i landet, helt fra de er små. Treneren er han hissige, intense fyren som hytter med neven og skriker opp hver gang de gjør en feil ute på banen. Han er mannen med den notorisk korte lunta."(..)"En slik læringskultur kan ikke gi grobunn for annet enn middelmådige prestasjoner."(..)."Arsene Wenger har høye ambisjoner for sitt eget arbeid som fotballtrener. Ikke bare skal han vinne titler med Arsenal, det skal gjøres med stil og verdighet: ”I believe the target of anything in life should be to do it so well that it becomes an art.” Er det tenkelig at en norsk fotballtrener uttaler noe lignende i et intervju om trenergjerningen? Neppe."

Hans beskrivelse av norske trenere i topp og bredde er ikke vitenskapelig dokumentert. En spasertur langs en hvilken som helst kunstgressbane en hvilket som helst kveld, vil være tilstrekkelig til å forstå hva han snakker om.

Man får ofte inntrykk av at fotballfilosofi er viktigste kriterium når klubber rekrutterer trenere og trenere rekrutterer sine assistenter. Alex Fergusons fokus er bredere. I nevnte bok forteller han også om da han ufrivillig måtte skaffe seg en ny assistentrener. Støtteapparatet ble "instruert om å gjennomsøke hele England etter de beste kandidatene når det gjaldt evne til å lære fra seg og yrkesetikk." Valget falt for øvrig på Steve McClaren.

Marit Breivik er ofte referert til mht idrett og ledelse. Som landslagstrener i håndball representerte hun en motsats til den idrettsfaglige fokusen. Når hun ble spurt om strategi og taktikk før kamper og turneringer, svarte hun ofte med å redegjøre for hvordan laget arbeidet sammen fremfor håndballfaglige resonnementer. Et av hennes mål var å ansvarliggjøre den enkelte spiller og laget som sådan til å ta del i valg av strategi og spillestil. Hva det betyr for eierskap og motivasjon i en spillergruppe forstår de fleste.

Om en tippeligatrener hadde begrunnet spillestil og taktikk på samme måte, ved å vise til prosesser i spillergruppe og spillernes valg, hvordan hadde det blitt oppfattet? Som svakhet hos treneren? Tegn på usikkerhet, famling og inkompetanse?

Interessant at Marit Breivik gjennom styrevervet i RBK også har entret fotballen.

Men det er flere ledere i fotball enn treneren. Sportdirektører og andre direktører, og sist men ikke minst styrene. Hvorfor er så mange av disse posisjonene bekledd av tidligere fotballspillere? Jeg spør ikke fordi alle tidligere fotballspillere er dårlige ledere, men fordi dette sier noe om hvilken kompetanse som verdsettes.

På samme måte kan man se på hvor lett tidligere toppspillere får trenerjobber på høyt nivå etter endt spillerkarriere.

Mange norske toppklubber har lidd og lider under mangel på lederskap fra sine styrer. Det kunne være fristende å trekke inn økonomiske problemer, og ikke minst alle høstens saker om skatt, etikk og regelbrudd i overgangssaker. Sakene avdekker mangel på tydelige verdier i klubbene. Det forteller mye. Men en annen tydelig illustrasjon er utskiftingstakten på trenere. Stadige trenerskifter vitner om liten evne til å rekruttere strategisk, legge til rette for at vedkommende får rom til å skape resultater over tid, og ikke minst stå ved sine valg når det blåser. Mao: mangel på ledelse.

Du skal ikke ha mange vekttall i organisasjon og personalledelse før du lærer om systematiske rekruttereringsprosesser ved nyansettelser. Hvilke behov har vi? Hvilke kriterier legger til vi til grunn? Hvordan vurderer vi kandidater systematisk for å se hvorvidt de oppfyller kriteriene, osv?

Man kan få inntrykk av at prosessenei klubbene ofte består i å skyte med hagle på alt som rører seg. Når klubben, ofte selvforskyldt, havner på trenerjakt på et ubeleilig tidspunkt, handler det om hvem som er ledig i markedet og hvem man evt liker spillestilen til. Dette leder igjen til manglende eierskap til beslutningen når nedrykksspøkelset truer og den lokale sportsredaktøren tar frem krigstypene.

Det blir sjelden kvalitet over tid i slike organisasjoner.

Mange (de fleste?) tippeligaklubber preges av manglende langsiktighet og ditto trygghet i organisasjonen - som igjen er avgjørende for at alle skal yte sitt beste, individuelt og som lag, både på og utenfor banen.

La det være sagt til slutt at fotballen ikke er alene om manglende anerkjennelse av ledelse som fag og kompetanse. Flere sektorer og kulturer har noe av den samme utfordringen. For et par år tilbake hadde jeg en samtale med rektor ved NTNU, Torbjørn Digernes. Jeg utfordret han på hvorfor man stadig så at de dyktigste professorene ble ledere på instituttene, i stedet for de dyktigste strategene som trengs for å posisjonere universitetet og fagfeltene i den jungelen av konkurranse de opererer i. Hans svar var at i en slik organisasjon som et universitet er det en stor utfordring i det hele tatt å legitimere eksistensen av ledelse som fag og kompetanse..

Det fotballfaglige er viktig. Men alltid som en av flere byggesteiner i et større byggverk: Et godt lag, dvs en velfungerende organisasjon som får mennesker til prestere sammen.