Hvem skal trene RBK?

Kronikk i Adresseavisen, tirsdag 17. juni.

Nils Arne Eggen er den treneren som har ledet RBK i flest kamper de siste 50 år. Nr 2 på lista er Jan Jönsson.. Stort mer trenger man ikke si om langsiktig strategi og kontinuitet i RBK.

Hva er det med ledelse og kultur i RBK som gjør at de beste trenerne ikke lykkes?


Tittelen er hentet fra en av sportskommentator Kjetil Kroksæter sine kommentarer om Per Joar Hansen og RBK de siste ukene. Her sies det mer eller mindre i klartekst at Perry er feil mann til å føre skuta videre.

Spørsmålet er stilt i futurum, men svaret finner vi best om vi endrer det til fortid: Hvem har trent RBK?

Enkelt sagt har følgende historie gjentatt seg de siste 12 årene: RBK har ansatt ett av Norges ypperste trenernavn – og vedkommende har mer eller mindre mislyktes. Adressa har fotballjournalistikk av høy kvalitet, og det skal nevnes at Kroksæter peker på flere faktorer enn treneren. Men her stiller Kroksæter likevel feil spørsmål. Spørsmålet bør være: Hva er det med ledelse og kultur i RBK som gjør at gode trenere ikke lykkes?

Siden Eggen «abdiserte» i 2002 har vi hatt følgende trenere: Hareide, By Rise, Per Joar Hansen, Høgmo, Tørum, Trond Henriksen, Hamren, Eggen, Jönsson og Per Joar Hansen.

Alle har blitt lovprist ved ankomst, men flertallet av dem har etter noen måneder på Brakka vist svakhetstegn både i det sportslige og som ledere.

I møte med utålmodigheten og de høye forventningene som omkranser RBK har det endt med avskjed.

Det synes som om styret og sportslig ledelse har blitt like overrasket hver gang disse svakhetene har kommet til syne. Leter de etter Supermann?

Alle ledere har sterke og svake sider. Bla tilbake i Adressas arkiver og man finner mange oppslag fra begynnelsen av 90-tallet med oppvaskmøter på Lerkendal på grunn av Nils Arne Eggens lederstil. På det sportslige plan bør det nevnes at RBK først lyktes i Europa når klubben lot Bjørn Hansen få plass til å kompensere for Eggens åpenbare mangel på kompetanse på og interesse for defensiv organisering – etter sju år.

Med andre ord: RBK lærte seg å leve med Eggens kontroversielle lederstil, og klubben lærte seg å kompensere for hans manglende kompetanse. Slik ble Eggens egen godfot maksimalt utnyttet til RBK eventyrlige suksess.

Slike kompenserende prosesser foregår i alle organisasjoner, under alle ledere. Og vel og merke over tid. Jo mer trygghet og tillit - jo lettere går prosessene.

Jeg kjenner ikke Per Joar Hansens sterke og svake sider. Men jeg forutsetter at RBK visste det – før han ble ansatt.

Profesjonelle organisasjoner ansetter ledere ved å utforme en kravspesifikasjon. Så analyserer man kandidatene for så å velge den som best matcher de viktigste (men ikke nødvendigvis alle) kriteriene. Hvis denne jobben er gjort seriøst, vil man være trygg på at lederen er kvalifisert, selv om stormen og nederlagene kommer. For ikke å gå rundt grøten: Om styret nå tviler på om Per Joar Hansen er den rette til å trene RBK, så sier det mye om kvaliteten på prosessen desember 2012, og på styrets evne og kompetanse til å lede en profesjonell klubb.

For om noen skulle være i tvil: I likhet med By Rise, Tørum, Jönsson, Perry 1, Perry 2 og Nils Arne Eggen, så kommer også RBKs neste trener til å ha klare svakheter – som organisasjonen må lære seg å leve med og kompensere for. Og det kommer til å ta tid.

Jeg stiller også spørsmål ved Perrys disposisjoner. Jeg er også forundret over at Perry ikke har kjørt inn en førsteellever. Men jeg er like forundret over at både Adressa og andre kritikere ikke ser at det er like viktig å bygge relasjoner over tid i hele klubben, også utenfor banen.

Alex Ferguson brukte tre og et halvt år på å vinne sitt første trofè med Manchester United. Resten er historie.

Men en trener kan jo ikke «miste garderoben» sies det. Som er det nye uttrykket for å miste tilliten blant spillerne. Uttrykket er mest av alt en avsporing av hva diskusjonen handler om. For ingen av Norges beste trenere «mister garderoben» i et vakuum. Trenerens autoritet i garderoben kan svekkes når styreleder og sportslig leder begynner å flakke med blikket på spørsmål om tillit til treneren. Når det jevnlig avvikles styremøter under vignetten «alt skal evalueres». Når man lar avisene skrive om «sitter på nåde» og «betinget tillit» har man åpnet for at mer eller mindre tilfeldige eller strategiske prosesser i en spillergruppe rokker ved trenerens autoritet. Ofte bare et uttrykk for et styre og en styreleders feighet.

Styrets bidrag i denne sammenheng er å gjennomføre ansettelsesprosesser av høy kvalitet, og deretter gi treneren maksimal trygghet og tillit og slik sikre arbeidsro i spillergruppe og klubb. En for alle – Alle for en.

Nils Arne Eggen er den treneren som har ledet RBK i flest kamper de siste 50 år. Nr 2 på lista er Jan Jönsson. Stort mer trenger man ikke si om langsiktig strategi og kontinuitet i RBK.

Hva er det med ledelse og kultur i RBK som gjør at de beste trenerne ikke lykkes?

I RBK skal man spille hverandre gode – Den neste ambisjonen for RBKs utvikling som Norges ledende fotballklubb, bør være å bygge et lag og en klubb der også treneren spilles god.