Hva kan Carew lære av Emil?

Hvorfor går skiskytterne like fort som de beste spesialskøyterne i langrenn? Og hva kan fotball-Norge lære av det? Veldig mye..
I dag går herrestafetten i VM. Hvorfor er det et årlig hovedtema i skinasjonen Norge hvilken skiskytter som skal styrke stafettlaget i langrenn?
Ole Einar Bjørndalen har vunnet verdenscuprenn i langrenn. Lars Berger er verdensmester i langrenn, i stafett og indviduelt. Ronny Hafsås vant sesongåpningen på Beitostølen i fjorårets sesong og kvalifiserte seg til OL. Emil Hegle Svendsen er med i VM-troppen i Kollen og var god nok for 3. etappen på stafetten i dag.

Det er ikke rart at skiskyttere går fort på ski. Men skiskyttere bruker store deler av dagen på skytetrening, puss, stell og utvikling av skyteutstyr, standplassdrill. Derfor synes det naturstridig at de til enhver tid har nesten et helt landslag som kan hamle opp med de beste langrennsløperne. Glemte jeg å nevne at Frode Andresen er Norgesmester på 50 km, og har en 8. plass i World Cup?

Hvorfor er det slik?

Følgende observasjon kan kaste lys over saken: Lytt til en langrennsløpers svar i målområdet etter et mislykket løp. Lytt til en skiskytters svar i tilsvarende situasjon.

Skiskytteren vil nesten alltid forklare nederlaget med interne forhold - dvs egen utførelse av arbeidsoppgaver. Og han vil snakke om hva han må rette på.
Langrennsløperen vil langt oftere referere til eksterne forhold, dvs årsaker utenfor egen kontroll. Hørt dette før? "Kroppen kjentes tung i dag." "Jeg hadde ikke dagen i dag." "Det ble tungt i dag."

Jeg kan ikke legge frem data som beviser påstanden. Jeg utfordrer Norges Skiforbund til å skaffe tilgang til NRKs TVsendinger fra langrenn og skiskyting siste fem år og systematisere svarene i målomårdet etter interne og eksterne forklaringer. Jeg er trygg på resultatet. Og det er mye å lære.

For hva forteller så det? Det forteller om to ulike idretter med ulike kulturer. Skyting på standplass med høy puls, side om side med konkurrentene, er så krevende at det fordrer en fokus og en mental kontroll og bevissthet som overgår det meste.

Det skaper sterke toppidrettsutøvere. Denne ekstreme mentale styrken, nyter de naturligvis godt av i alt de gjør, inkludert i skisporet.

De tackler press bedre, blir bedre til å håndtere negative tanker underveis i løpet og blir mer stabile i prestasjonene.

Min påstand er at dette er, om ikke hele så i hvert fall en vesentlig del av forklaringen på skiskytternes styrke i sporet i forhold til langrennsløperne.

Hva har så dette med fotball å gjøre? Ta den samme testen på fotballspillere. Lytt til deres forklaringer på nederlag og beskrivelse av kampforløp. Fotballspillere er verre enn langrennsløperne i så måte. De får det mange ganger til å høres ut som fotballkamper egentlig avgjøres av en eller annen uransakelig skjebne utenfor menneskelig bevissthet. Hørt dette før? "Det er små marginer i denne sporten." "Det er ble mye stang ut i dag. Får håpe det blir stang inn neste gang." "Uheldig start på kampen". "Mål preger fotballkamper" "Vi hadde ikke marginene på vår side".
Fotballkulturen har en utpreget Stang ut-tenkning. Troen på at du kan spille bra, men tape fordi du hadde marginene mot deg. Så snakker man om at man håper det snur snart. Hva nå DET er for noe. En fotball er ca 70 cm i omkrets. Målet er syv meter bredt. Har noen hørt Ole Einar Bjørndalen etter et nederlag si følgende: Det er små marginer i denne idretten. I dag ble det kant-ut, neste gang blir det kanskje kant-inn. Når du står med 180 i puls på en liten blink, og sterk sidevind, da kunne du hatt lov til å si noe sånt.. Men profesjonaliteten til håndtverket tilsier en annen holdning. Bjørndalen kommuniserer konsekvenst at bom er resultat av egne feil, som skal forsøkes korrigeres ved neste korsvei. på jakt etter hva han gjør feil. Fokus på arbeidsoppgaver, egen utførelse og detaljer det kan rettes på. Bevissthet om det mentale.

Eller hva med skihopperne? Hørt noen si at "I denne idretten er det hundredeler om å gjøre.. I dag var jeg uheldig og var litt for sen på hoppkanten. Det er små marginer, håper jeg treffer neste gang.."

Likedan er det godtatt at "mål preger fotballkamper" i den forstand at det laget som scorer spiller bedre etterpå, og det andre laget ofte spiller dårligere. Spillerne har de samme oppgavene fortsatt. Det bare ble litt mer motbakke i hodet, og sånn er det vel bare..

Realiteten er at skudd som stryker stolpen og sniker seg utenfor, og skudd som går innenfor, alltid er et produkt av en prestasjon, en prestasjon som starter i spillerens hode. Det betyr ikke at man alltid treffer ved å tenke riktig. Det betyr at det mentale, fokus og tenkning, legger store premisser for utførelsen, for fotballspilleren som for skiskytteren. Når fotballspilleren river seg i håret og ser fortvilt opp mot himmelen (hvilket ofte bare er en måte å markere for omverdenen at det var sabla nære), så hiver skiskytteren geværet over skulderen og har allerede begynt og forberede seg til en enda bedre utførelse neste gang. Fotballspilleren er blitt lært til å tenke som Severin Suveren: Uflaks. Vi får prøve igjen og håpe at den sitter neste gang.

Holdningen til straffespark kan illustrere noe av dette. Selv om debatten har stilnet noe nå, så har det lenge vært et tema i fotballen at å avgjøre uavgjorte kamper med straffespark blir litt for mye tilfeldigheter.. Hørte du det Emil? Tilfeldigheter..
Den manglende bevisstheten om det mentale kan illustreres med følgende undersøkelse referert i siste nummer av Fotballtreneren (Geir Jordet, Norsk Toppfotballsenter): I en studie gjort på internasjonale straffesparkonkurranser (VM, EM og CL) fant man at spillere i situasjoner der laget taper om de misser, kun scorer på 60 % av straffene. Når situasjonen var at laget vinner om man scorer, dvs konkurransen bare går videre ved miss og dermed mindre å tape, scoret man i 90 % av tilfellene. De fant også store forskjeller i kroppsspråket til spillerne. I det føste tilfellet snudde 45 % ryggen til keeper etter å ha lagt ballen ned. I det siste tilfellet gjorde bare 10 % det...

Noe å tenke på til neste EM-sluttspill, eller kvartfinaler i NM..

Dette viser store utslag av ulik mental innstilling - og det viser dårlig forberedte toppidrettsutøvere.
I det nevnte siste nummer av Fotballtreneren sier Jan Jönsson at det er inspirerende å komme til Trondheim siden det er så sterkt idrettsklima her, med medaljevinnere på ski osv. Han kan jo begynne med å ta en prat med Emil Hegle Svendsen.